Smiling through the rain&crying in the sunshine

"Jeg vil ikk kun være et lysglimt, jeg vil ha det hele med
og jeg ta'r lyset med ind, til min egen himmel - er du med?"...

Jeg lever!

Siden førjulen har det hendt så mye at jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Så jeg lar være.

Sense came. And I rest my case.

Ønsker dere ett fantastisk 2012!

Verdens beste Zita venter valper når som helst. Spennende!!!

Jeg ønsker at folk slutter å være så jævlig grinete. Sånn bortsett ifra det, så står flanellsengesett og stasjonær Mac høyt oppe på ønskelisten.

Enough said.

"To find the right, you have to let go of the wrong"...

Det sitatet inneholder mye fornuft, føler jeg. Nå skal ikke jeg påberope meg at jeg verken har funnet riktighet, eller gitt slipp på det gale. Men livet er ikke mer typisk enn det som ofte hender når man endelig er "over" ett vondt brudd. Når man etter lang tid, og lengere enn lenge har lukket en dør, og etter en stund forsiktig åpnet enn ny. Hva skjer?

JO, der kommer fortiden seilende i solskinn, og forsøker å rive deg i fillebiter, før du enten kapitulerer, slipper alt du har i hendene, og bestemmer deg for å bli med tilbake, eller du trosser alt som virker som sunn fornuft, hver en følelse, og en hel kropp som stritter imot...Før du innser at dette faktisk er ett veiskille, og en slags "test", hvor det er meningen at man skal ta ett valg.

Jeg tok ett valg jeg står for. Og jeg føler meg sterkere enn Pippi Langstrømpe! Bortsett ifra det, så verken karma eller Dodraugen enda ikke tatt meg. Dårlige nyheter for noen av dere. Jeg har det ganske bra fortiden. Gode ting skjer. For ett menneske som meg som hater forandring, så kan jeg faktisk dele at jeg har sett forandring til det bedre, og at på lik linje med da jeg tidligere i år slo ihjel utsagnet "mennesker forandrer seg aldri", så må jeg også innrømme at jeg liker forandring. Men bare bittelitt.

Pjusk!<3

Erik Hassle - "The Thanks I Get".

"If the lies don't judge you, the truth will
But if I can't love you, then who will
When your friends are jumping ship
When your crown begins to slip
And loyaltie's not a virtue
Who are you gonna turn to
When you've seem to've lost your grip
And the road begins to rip

I held your hand, is this the thanks I get
I took you in, is this the thanks I get
Half a chance, the thanks I get
A twist of plans, is this the thanks I get

If the lies don't touch you, the truth will
If I can't love you, then who will
And your coming off your chill
When your ego takes a dip

I held your hand, is this the thanks I get
I took you in, is this the thanks I get
Half a chance, the thanks I get
A twist of plans, is this the thanks I get

The days hurts
The nights hurts
The light hurts
My eyes hurts
The darks hurts
My heart hurts
It all hurts

I loved you
I loved you
I made you
I hate you
I hate you
I miss you
Miss you
Oh-oh-ohh

The thanks I get
Is this the thanks I get".

(Som om jeg kunne ha skrevet den selv).

Jeg har vært relativt heldig og aldri vært plaget med fysiske smerter, med unntak av en prolaps i ryggen i 2006 som har periodevis murret litt i årene etterpå, de klassiske menssmertene, og tømmermenn dagen derpå. Jeg har aldri vondt i hodet ellers.

Det å ha vondt har alltid vært en sjeldenhet for meg, noe som har resultert i at jeg ikke har den helt store smerteterskelen heller. Det legger jeg på ingen måte skjul på. Jeg er den typen jente som griner som en unge når jeg brenner meg, skjærer meg, tilogmed når jeg fryser. Seriøst, det er VONDT å fryse! Jeg er ikke vant til å ha vondt, og prolapsen var den aller verste fysiske smerten jeg noen gang hadde hatt.

Helt til jeg fikk en stein i galleblæra.

Seriøst...Den siste tiden er det nærmeste jeg har vært helvete i hele mitt 27-årige liv, det er jeg helt sikker på.

Jeg trodde alvorlig talt ikke at det var mulig å få så jævlig vondt. Her snakker vi en så intens smerte, som ett lite øyeblikk fikk meg til å vurdere å ta livet av megselv.

Gallesmerter skal visstnok ligge som nummer 1 på listen over de verste smertene, med fødsel på en 3 plass. Nå har jeg riktignok aldri født, men jeg nekter å tro at det finnes veldig mange lidelser som gjør så vondt som det å ha en stein i galleblæra. Get the motherfucker out of my body ASAP, tenker jeg.

Det er faen ikke mange jeg unner å få gallestein.

...Men så enkelt er det ikke. Dersom bittesmå steiner beveger på seg og begynner å vandre i gallegangene på egen hånd, eller en større stein blir sittende fast i gallegangen, så kan det bli betennelse, og da jeg ble innlagt så viste blodprøvene antydning til betennelse, og da kan man ikke akutt-opereres. Jeg ble satt på antibiotika, og etter noen dager så var det bra, og prøvene viste ingen tegn til betennelse. Smerten derimot var vedvarende.

Hipp hurra for intravenøs smertelindring! Hurra for smertestillende generelt! Generelt hipp hurra for at det finnes saker på sykehuset som tar vekk smerter. Selv om dosene ved de kraftigste smerteanfallene var så høye, at de mest sannsynlig ville ha fått en fullvoksen hest til å sjangle.

Det ble ikke operasjon i første omgang, men det er søkt, og forhåpentligvis, så tar det ikke så altfor lang tid. Smertene er fortatt intense. Veien til sykehuset er heldigvis ikke lang.

Jeg har tenkt mye på dette med kroniske smerter i det siste. Tenk hvis at dette hadde vært noe jeg måtte ha levd med resten av mitt liv! Da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Ærlig og oppriktig. Jeg tror det er få ting jeg ikke ville ha gjort for å bli kvitt smerten. Man kan jo umulig greie å tenke rasjonelt tilslutt?

Jeg bøyer meg i støvet og har virkelig respekt for alle som lever med kroniske smerter i kroppen hver eneste dag.

Å leve i ett smertehelvete er faan meg ikke for pyser!

Men nok smerte...Monica klipte meg en av dagene etter at jeg kom ut ifra sykehuset. Verdens beste frisør, I tell you! Eneste som får røre mitt hår iallefall. Se så fin jeg ble!

Fant en utrolig fin akustisk versjon av sangen jeg rocket til i hele sommer idag også...

Svenstrup & Vendelboe - Nadia Malm og Joey Moe - "Dybt Vand" (akustisk version)

Hejjjno!

DMX Freestyle over Mobb Deep "Give Up The Goods".

Helt rått! Minner meg om før i tiden. Shit, så mye kult vi hadde det!

Lørdagskvelden igår kommer til å bli en sånn der greie som jeg kommer til å flire høyt av når jeg tenker tilbake på. I utgangspunktet så hadde jeg ingen planer ihelgen. Min kjære Farmor har ligget på sykehuset i uken her, etter å ha hatt hjertesvikt. Heldigvis så er hun på bedringens vei nå. Med sykdom i familien, så var ikke sosial det første jeg tenkte på å være i helgen, så en stille&rolig lørdagskveld i selskap med en god kamerat som jeg ikke har sett på en stund var nok akkurat det jeg trengte.

Vi avtalte aldri hva vi skulle finne på ikveld, bortsett fra at han skulle komme hit etter jobb. Litt for mye tid tilovers, resulterte i at jeg bestemte meg for å sminke meg litt. Jeg koset meg med Granateplecideren min, velogmerke DEN ENE cideren jeg hadde kjøpt meg, og VIPS så kanskje jeg skulle sminke meg enda litt mer...(jeg drikker nesten aldri lenger, så det skal liksom ikke mye til), før jeg stod der ferdigsminket, og fant ut at jeg heeelt sikkert hadde tid til å ordne meg på håret også, noe jeg hadde. Flere ganger. Ifra håret i en strikk, til løst hår, til sideskill, til hårbånd, til håret i en strikk igjen. "All dressed up and nowhere to go" var det jeg tenkte, før jeg la merke til at jeg hadde på meg joggebuksa, og en kjole-tunika over. Sexy!

Fortsatt uten en eneste plan, tok jeg meg en tur innpå klesrommet mitt, for å prøve å finne noe å ha på meg. Noe som bare ledet til frustrasjon. Da mobilen på toppen av det hele begynte å skape seg, så satte jeg meg ned på trass. Så endelig kom kameraten min. Han hjalp meg med å velge antrekk, og vi bestemte oss for å kjøre oss en tur. Jeg riktignok ferdigpyntet til jul...Hahaha! Jeg vet ikke helt hvor vi hadde sett for oss at vi skulle, men vanligvis så ville vi ha stukket innom noen venner og hilst på, eller kanskje stukket snuten innom ett fåchpill og sett på fulle folk dumme seg ut (og tenke på hvordan jeg A-A-ALDRI har gått på snørra selv i fylla, eller bæsja på leggen om du vil...Skjemt meg ut, imens skamvettet fortsatt var i god behold).

3 kvarter senere, så var vi tilbake her, med pizza i ovnen, sminken vasket av, joggisen på igjen, og ikke minst VARMEN I KROPPEN! Har dere kjent hvor kaldt det er ute??? 

Så vi dro hjem. Har man sett en lørdag, har man sett dem alle mersom. Det er heller ikke hver dag at vi treffes kameraten min og jeg, så vi måtte oppdatere hverandre på nyhetsfronten, tatt i betraktning at viktige ting faktisk hadde skjedd siden sist vi møttes.

Dritlei av å fryse, bestemte jeg meg, og i kjent Cindy-stil hvor man gjerne gjør kort prossess, for å finne den varmeste spot`en i hele ieiligheten min. Og hvor er det? Joda, der jeg pleide å ta duppen min før...På badet. Jeg har somregel på varmekablene, sånn at gulvet er godt og varmt, så jeg tok like gjerne med meg brusen, røyken, og mobilen og satte meg på badet. Etterhvert så forstod vel kameraten min at dersom han skulle kommunisere med meg, så måtte han joine CAMP-BATHROOM.

Så resten av lørdagskvelden satt vi der på badegulvet å skravla. Merkelig, men også riktignok helt utrolig at det kan være så hyggelig å sitte på badet! 

Todays lesson learned;

Badet er ett koselig sted å være. Jeg tror rett&slett at jeg flytter inn på badet. Det er "Batcave`n inni Batcave`n" mersom. For den som forstod hva jeg mente med det.

PS; Dodraugen hilse og si at Mordi e mainn!